Vippefyr var en enkel form for fyrlys for veiledning av sjøfarende i mørke. Konstruksjon var basert på en kurv eller gryte av jern hvor man kunne fyre opp et lite bål. Kurven var plassert i enden av en bom som var omtrent i likevekt og opplagret i en mast eller på toppen av en form for varde.
fyrvippe eller papegøyefyr
Det første vippefyret man kjenner beskrivelsen av, er fyrene på Kullen, Skagen og Anholt, som ble opprettet i 1561 på befaling fra kong Frederik 2. året før. Disse fyrene er i enkelte kilder beskrevet som «papegøyefyr», men mye tyder på dette var basert på tilnærmet samme prinsipp som det vi forstår som vippefyr. Papegøye-begrepet kan knyttes til at fyrgryta var opphengt i bommen på en «papegøyemast», som har vært et vanlig uttrykk for en kort mesan-mast på seilbåter. Senere kom det en lang rekke slike fyr i Skandinavia. I Norge er vippefyr kjent blant annet på Kvitsøy, og dette ble tent i 1700.
Vippefyr viste seg å være krevende å holde brennende, og det var stadig klager fra sjøfarende om dårlig lys. I Norge var det mer vanlig å plassere «fyrgrytene» på bakken eller i lave tårn. Vippefyrene og fyrgrytene ble så gradvis erstattet av talglys eller oljebrennere i tilpassede tårn.
I dag kan man se kopier av fyrvipper flere steder, blant annet på Kvitsøy og Verdens ende i Norge, Kullen i Sverige og Skagen i Danmark.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.