Varselfarger er skarpe, sterkt iøynefallende farger, kontraster eller mønstre hos organismer som skal vise at de enten er giftige, smaker vondt eller på en annen måte er farlige.
aposematisme, advarselsfarger
Den gjenkjennelige svarte og gule fargen på mange insekter er et eksempel på varselfarge.
Varselfarger finnes i så godt som hos alle høyerestående organismegrupper på jorden, det vil si hos både planter, sopp og dyr. Organismer med varselfarger gjør seg selv ofte svært synlige i motsetning til organismer som bruker kamuflasje.
En rekke planter har sterke farger. I de fleste tilfellene er fargene ment for å trekke til seg dyr, for eksempel pollinerende insekter, men i enkelt tilfeller kan det også være for å varsle om at de er giftige. Rød fluesopp er et eksempel blant soppene hvor de kontrastrike fargene antyder at soppen er giftig.
Varselfarger er likevel kanskje vanligst hos dyr, og finnes innen alle dyregrupper ikke minst blant insektene.
Varselfarger er en viktig komponent i aposematisme. Det er ulike måter en art gjennom blant annet sterke farger signaliserer til andre arter at den er farlig, smaker vondt eller er giftig. Dette kalles ærlige signaler siden varselfargene representerer en faktisk fare. Et eksempel er pilgiftfroskene. Fenomenet der arter imiterer dyr med aposematisme kalles mimikry, og imitatorene kan være både ærlige og uærlige. Uærlige signaler vil si at de for eksempel varsler fare, men egentlig er harmløse.
Et eksempel her kan være stikkeveps. Stikkevepsen har varselfarger/mønster i gult og svart. Dette er et ærlig signal, fordi vepsen kan være farlig. Blomsterfluer derimot, har også varselfarger i gult og svart, men dette er et uærlig signal fordi blomsterfluene er harmløse. Blomsterfluene er mimikry av stikkveps, det vil si at de har utviklet seg til å ligne stikkeveps fordi disse varselfargene signaliserer fare og gir økt overlevelse.
En del arter har varselfarger som i seg selv ikke representere noe fare, og er slik sett uærlige. Det vil si at dyret som med sin farge signaliserer at det smaker vondt eller er giftig, faktisk ikke er det. Dette er en svært vanlig strategi hos mange dyr, og som er en ren skremselstaktikk. Hos mange arter er det en kombinasjon av kamuflasje (beskyttelseslikhet) og varselsfarger. Et eksempel er klapregresshoppe, som i hvile har god kamuflasje mot terrenget, men i det den forstyrres vil den fly opp, vise sine røde vinger og lage en klaprelyd.
Mange iøynefallende og sterkt fargede organismer kan være det av helt andre grunner enn å signalisere fare ovenfor et rovdyr. For eksempel kan dyr ha farge som en sekundær kjønnskarakter som følge av seksuell seleksjon.
Charles Darwin forundret seg over at flere arter av sommerfugler kunne ha larver med så kraftige farger. Han hadde selv ikke noe god forklaring på fenomenet. Det var Alfred Russel Wallace, som i diskusjon med Darwin, la frem teorien om varselfarger – at det ville være fordelaktig å flagge sin «uspiselighet» høyt slik at de ikke ble forvekslet med andre spiselige arter. I en artikkel fra 1877 brukte Wallace for første gang begrepet «varselfarger».
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.