Victoria Durnak
Kanskje ligner svømming på det å delta i yrkeslivet. Du har dem som briljerer i alle grener – bryst, crawl, rygg (og butterfly!) –, de med stort register og en grunnleggende trygghet. Andre holder seg greit flytende. Andre igjen mangler relevante ferdigheter i vannet, de kaver, eller enda verre: synker. Minner ikke det litt om yrkeslivet, da? Der noen briljerer fra første stund etter studiene, får mange tilbud og høye lønninger. Andre har en helt grei jobb. Andre igjen sliter med å komme seg inn på arbeidsmarkedet, eller står på utsiden?
Svømmerne i bildet over finner vi i Manpower Dokumentet av Iselin Lønn, publisert av Kunsthall Oslo i forbindelse med utstillingen Arbeiderbilder i 2012. I boka dokumenterer kunstneren – i tekst og tegning – jobber hun hadde som kantinemedarbeider gjennom bemanningsbyrået Manpower i årene 1998 til 2001. De visuelle tablåene av arbeidsplassene, tegnet med blyant etter hukommelsen, ligner plantegninger. Noen steder er det lagt til ulike elementer, som skrevne refleksjoner eller tegnede observasjoner. Forekomsten av slike mer detaljerte tegninger later til å henge sammen med at det er steder Lønn trives. Som i kafeen på Domus Athletica, Oslos største treningssenter for studenter, hvor hun blir møtt av en hyggelig mann som raskt viser henne tillit og lar henne drive stedet på egen hånd.
Tillit framstår som viktig for Lønn. Kanskje er bekreftelsen på at hun har noe å bidra med spesielt viktig fordi hun kommer til kantinene som en som skulle gjort noe annet – hun er egentlig kunstner. Tegningen fra Kafé Athletica følger det typiske oppsettet i boka, en plantegning viser blant annet de ansattes lager og garderobe, men i tillegg har Lønn altså tegnet inn noen svømmere – fire stykker – sett ovenfra i bassenget.
Det er bare en håndfull slike motivmessige avstikkere i boka. Et annet eksempel er oppslaget som dokumenterer oppdrag 39, Kantine 2 i SV-bygget på Blindern. Her er tegningen dekorert med en kjede av kløverblader. Lønn skriver: «Møtt med interesse og tillit. Snille mennesker.» Har hun det bra på jobb, er det også rom for noe mer – en kreativ gnist, en kime til å reflektere og uttrykke noe, ikke bare være en pliktoppfyllende arbeider.
Også sinne kan få Lønn til å vende seg bort fra de deskriptive plantegningene. I boka er det blant annet to «eksperimentelle stemningslabyrinter», der kunstneren har tegnet opp et kaotisk antall rom og ganger. På den første skriver hun med liten skrift:
Tilføjning [sic]. Opplever det hele som en botsgang: begynner å omtale jobben min som en siviltjeneste og får dermed nokså absurd krefter til å fullføre resten (52 oppdrag igjen). Sint!
Det er ikke vanskelig å forstå Lønns frustrasjon. De færreste ser vel for seg at de etter endt kunstutdannelse skal tilbringe dagene i oppvasken på vindusløse kantiner. Samtidig gir ikke den ofte lange kunstutdannelsen nødvendigvis kvalifikasjoner som lett lar seg omsette i faste, relevante stillinger. De færreste kan leve av kunsten sin alene, og man er som regel nødt til å tjene til livets opphold gjennom andre typer oppdrag – enten i kulturbransjen eller i andre sektorer.
Hos Lønn ble det et flerårig engasjement hos Manpower. Hun skriver innledningsvis at hun, etter endt utdanning, ville ha jobb med en gang, og helst få sett mye av byen, men at det var en «skuffelse da det ble gjennom kantinene», og det lille hun fikk se av verden begrenset seg til bedriftenes inngangsparti og deres «kronglete beliggenheter».
Engasjementet involverer hyppige skifter av omgivelser, hun jobber blant annet på Bærums Verk, i Lillestrøm og i Asker. Noen av stedene er hun bare én dag, andre steder i flere uker. Når hun har vært ansatt en stund, begynner flyktigheten å påvirke måten hun møter kollegaene på, noe hun også innser er gjensidig. Både hun og kollegaene vet at relasjonen er kortvarig – de samarbeider uten å gi for mye av seg selv eller invitere den andre inn: «Alt før midten av den siste dagen begynner stumheten, avstanden, det er ingen vits i å bli mer kjent med hverandre.»
Lønn skisserer en rekke forskjellige menneskemøter. Noen av møtene framstår provoserende, som med den daglige lederen som er i private telefonsamtaler hele dagen og ikke bryr seg om kollegaene eller det som skjer rundt henne. Eller med lederen som ber Lønn gjøre ting på nytt når arbeidet bedømmes som utilstrekkelig, til tross for at hun ikke har fått opplæring i kantinas rutiner.
«Jeg trenger ikke slik behandling, det strammer seg til i ansiktet, jeg slåss for å opprettholde selvtilliten resten av dagen», skriver hun, og jeg kjenner det strammer seg til i ansiktet mitt også av minner om lignende situasjoner jeg har opplevd i lignende ansettelsesforhold. Heldigvis er også noen av møtene meningsfulle, eller de har potensiale til å bli det: «Jobber fem og en halv time med en selvstendig tenkende litt tilbakeholden dame, det er fare for at vi kunne ha blitt bedre kjent, merker jeg etterhvert.» Tidvis er det også snakk om en rørende form for samhold: «Vi klarer oss, snakker lite, men passer sammen og utfyller hverandre.»
En kan komme tett på folk i sånne jobber, om enn bare i korte glimt. Jeg har selv hatt ymse servicestillinger opp gjennom, og husker særlig da jeg jobbet i en blomsterbutikk under studiene og bandt opp en bukett til en mann som hadde mistet tenåringsdatteren sin. Jeg overhørte ham snakke om det med en annen kunde, samtidig som køen bak ham ble lengre og lengre. Jeg var alene på jobb, og det nærmet seg stengetid. Det var et intenst øyeblikk, der bedriftens fortjeneste (og omdømme – dersom kundene i køen opplevde å vente for lenge) ble stilt opp mot min evne til å være empatisk.
Å ha rom til å være et menneske på jobben, med alt det innebærer av følelser og stemninger, er ifølge Lønn ikke alltid mulig. Hun beskriver mange av kantinene som kalde og upersonlige, og arbeidssituasjonen synes å kreve tilsvarende egenskaper av dem som jobber der: «Det vanskeligste med denne jobben er å være fullstendig ukomplisert, og holde det der hele dagen – også i pausene – det er åtte timer i ett strekk.»
Noen av Lønns tegninger er svakere streket opp enn andre. Detaljnivået varierer, det samme gjør mengden tekst. Jeg tolker dette som at noen oppdrag var mer utmattende enn andre og at det påvirket hvor mye overskudd hun hadde til å skildre rommene hun oppholdt seg i. Innimellom er det en åpenbar sammenheng mellom beskrivelsen av oppdraget og den ledsagende tegningen – kantina som ligger i et bygg Lønn beskriver som «pregløst», akkompagneres av en diffus, pregløs, skisse.
Dette får meg også til å tenke på hvordan vi husker – noen minner er tydeligere enn andre («her står vi i røykepausene»). Noen minner forsøker vi aktivt å legge bak oss, gni ut og gjøre utydelige, som en klam finger over en bløt blyantstrek. For eksempel en dårlig arbeidssituasjon vi helst vil glemme? Kanskje ble det tilfellet for en av Lønns mange kollegaer, en vikar som til vanlig studerer filmklipping i Paris, og som den siste uken av oppdraget sykemelder seg. Jeg leste nylig at det å bli satt til å gjøre for enkle oppgaver når du har høy utdanning, visstnok kan føre til utbrenthet. Om dette gjaldt for filmklipperen, vet jeg ikke. Men Lønn, forstår jeg, holder ut.
Da tegningene i Manpower Dokumentet ble presentert første gang, på UKS-biennalen i 2001, var de montert i serie på en vegg. Lønn har forklart (i en e-postutveksling i anledning denne teksten) at hun opprinnelig hadde tenkt at tegningene skulle installeres på ulike steder i rommet, slik at publikum kunne bevege seg mellom dem og fra «sted til sted». Og selv om bokversjonen av verket, med bokas naturlige linearitet, har mye til felles med den vegghengte versjonen, gir tegningene meg – med sine variasjoner i både form og innhold – en følelse av forflytning. Det at jeg «besøker» et nytt sted for nesten hvert oppslag, gjør at jeg stadig må reorientere meg og anskueliggjør hvor utmattende det kan være å stadig måtte finne fram i nye rom.
I en video på nettsidene til Manpower som reklamerer for bedriftens akademi – hvor du kan få lønn samtidig som du gjennomgår et kort utdanningsløp – forteller en mann at bedriften har reddet ham. «Jeg hadde ikke peiling på hva jeg skulle drive med. Og så fant jeg på en måte en interesse for logistikk», sier han. Jeg fester meg ved at han sier «på en måte», det hinter om at «interessen» for logistikk kanskje ikke stikker særlig dypt.
Det får meg til å tenke på en video av Fredrik Fornes – som har slått seg opp med arbeidslivshumor på Instagram – der det folk egentlig tenker på jobbintervju settes på spissen. I klippet, et liksomintervju Fornes gjør med seg selv, spør «intervjueren» om hva som motiverer ham til å gå på jobb. «Penger», svarer Fornes, og sier at det vel også er grunnen til at intervjueren går på jobb. Intervjueren svarer at han brenner for dette med logistikk, og spør om Fornes vil si at han brenner for logistikk. Fornes ler, og sier at det ikke er noen som brenner for logistikk. Og selv om det så klart er mange som trives med jobben sin som lagermedarbeider, sier videoen noe om hva vi i dag ser på som meningsfullt, om nåtidens ideal om at vi skal jobbe ikke bare for å tjene til livets opphold, men for å leve ut noe i oss selv, og om språket arbeidsgivere bruker for å gjøre en stilling attraktiv.
Språket Lønn bruker kommer nærmere den faktiske erfaringen av å jobbe i et fysisk krevende yrke, som kantinemedarbeider. Ordvalg, ortografi og syntaks får det tidvis til å framstå som om teksten er notert ned i en fei, en siste raptus før utmattelsen tar overhånd på sengekanten (eller i sofakroken – tennene upusset). Som når hun jobber i den stressende kantina til Kredittkassen og, etter først å ha kalt det bankmennene driver med for tull, erklærer: «Vi er ampre – ute av oss, vi er bare gjøøør!-kjøøør!-vesener». Å trekke på ordene på denne måten leser jeg som en ventilering av frustrasjon, og en språkliggjøring av energien arbeidet krevde. På tegningen fra samme oppdrag har Lønn skrevet at det varte i «30 T. TREDVE (tretiii timer)». Repetisjonen og de mange i-ene gir inntrykk av at tiden trakk ut. Det var tretti lange, lange, lange timer.
Det kan være vanskelig både å formulere og vise hva en kunstners arbeid egentlig går ut på. En kunstner som har viet sitt virke til å kaste lys over det arbeidende mennesket, er amerikanske Mierle Laderman Ukeles (f. 1939). Ukeles kalte seg «maintenance artist» – vedlikeholdskunstner – og i sitt Maintenance Art Manifesto fra 1969 skriver hun blant annet: «Maintenance is a drag; it takes all the fucking time (lit.) The mind boggles and chafes at the boredom. The culture confers lousy status on maintenance jobs = minimum wages, housewives = no pay.»
Blant Ukeles’ mest kjente arbeider er aksjonen der hun vasket trappene til Wadsworth Atheneum-museeet i Hartford og prosjektet Touch Sanitation fra 1978, der hun tok hver eneste søppelbilsjåfør i New York i hånda. I dokumentarfilmen Maintenance Artist, som nylig hadde premiere på Tribeca-festivalen i New York, forteller Ukeles om sine forbilder: Jackson Pollock, Marcel Duchamp og Mark Rothko. «Men heltene mine skiftet ikke bleier», sier hun. Og det var der det startet for henne – da hun selv ble mor og erfarte hvor krevende det er å ivareta barn og samtidig arbeide som kunstner. Sinnet over å måtte være den som holder alt ved like ble en drivkraft i Ukeles’ virke, som blant annet har søkt å opphøye nettopp omsorgs- og vedlikeholdsarbeid.
Jeg får ikke inntrykk av at Lønns prosjekt har som mål å gjenopprette kantinearbeiderens ære. Manpower Dokumentet demonstrerer snarere hvordan fysiske rom og konkrete oppgaver kan avleires i et menneske. Lønnsarbeidet veves sammen med det kunstneriske arbeidet, og til tross for at arbeidstiden er avgrenset (kunstneren registrerer faktisk antall timer hun har oppholdt seg på de ulike stedene), opplever jeg det som at erfaringen «på gulvet» ikke slipper tak etter endt arbeidsdag. Den må bearbeides, ryddes i, deles opp i sine bestanddeler: salatbar, vareheis, kasse, oppvaskmaskin.
I dag løftes det å være til stede i det du gjør fram som en metode for å motvirke stress. Mange psykologer hevder at det også kan kurere depresjon, og kommuner tilbyr kurs i mindfulness, der deltagerne skal forankres i egen kropp gjennom først å studere, deretter lukte på, og avslutningsvis spise en rosin med fullt fokus på å være nærværende. Kantinearbeidet Lønn beskriver framstår som det motsatte av mindfulness – det er oppgavene som står i fokus, ikke menneskene som utfører dem. Den samme oppgavefokuserte værensformen finner vi dokumentert i tyske Heike Geisslers roman Midlertidig ansatt fra 2014 (utgitt på norsk av Fanfare i 2020), som handler om en forfatter som får et vikariat på et Amazon-lager i Leipzig:
Normans fremgangsmåte følger en streng takt, det er som om han bruker nøyaktig like mye tid på hver enkelt bevegelse, alt er underordnet tidssansen, og de ulike produktene er bare noe som påvirker overholdelsen av tidsskjemaet i større eller mindre grad.
Tidsbruk er noe også Lønn vender tilbake til, og hvor lett det er å få gjort stedets oppgaver, ser ut til å henge sammen med hvor bra hun anser arbeidsplassen for å være. Mange lavtlønnede yrker har tilsynelatende det til felles at de forsøker å skyve på grensa for hva et menneske er fysisk kapabel til – kan du stå i kassa, steke vafler og ta oppvasken på samme tid?
En annen bok som beskriver dette presset der mennesker reduseres til ressurser, er sakprosautgivelsen En såkalt drittjobb av Lotta Elstad fra 2008 (Forlaget Manifest). Elstad tar seg jobb som renholder på et Thon-hotell for å skrive om det norske arbeidslivet fra innsiden. Hotellet har avsatt tretti minutter til romvask mellom gjester (femten dersom gjesten skal bli værende), et tidsskjema Elstad raskt forstår at er på grensa til umenneskelig med tanke på antall oppgaver som skal gjennomføres. Effektiviseringskrav gjør at tempoet må videre opp, og tiden på rommene kuttes ytterligere. Å spare penger trumfer de ansattes trivsel og helse.
Dette ser også Lønn, som på Niels kaffebar på Blindern jobber under en leder som har senebetennelse på grunn av kassa, og som forsøker å variere håndbevegelsene for å unngå smertene. Et annet sted får ikke de ansatte pause før langt utpå dagen, og oppvaskmaskinen er en billig innretning som ikke oppfyller noen HMS-krav. Hos PRO-Base i Colletts gate er det et «helt annet miljø enn der hvor bare hensynet til lønnsomhet bringer folk sammen.» Men, skriver Lønn: «Lengre ut i oppdraget kommer nedskjæringene.»
I Kunstnerundersøkelsen 2019, gjennomført av Telemarksforskning i perioden august 2021 til september 2022, framkommer det at kunstnergruppa med den lavest samlede inntekten (altså fra lønnsarbeid og næringsinntekter til sammen) er billedkunstnerne, som har en gjennomsnittlig inntekt på 377 000 kroner. Den samme undersøkelsen viser også at kvinnelige kunstnere tjener mindre enn mannlige. Uten at dette er et eksplisitt tema hos Lønn, synes jeg å lese en grunnleggende solidaritet hos henne med de andre arbeiderne, kanskje forankret i en felles erfaring av å være i en prekær arbeidssituasjon. I Kunstnerundersøkelsen poengteres det at det er en politisk vurdering hvorvidt det er ønskelig å utdanne kunstnere til først og fremst å utføre kunstnerisk arbeid, eller om den kreative kompetansen skal ses som et positivt tilskudd til arbeidslivet for øvrig.
Dette får meg til å tenke på hvordan Lønn, liksom Ukules på museumstrappa, tilsynelatende maner fram Pollock, der hun spyler oppvaskmaskinen, og dritten spruter som om hun jobbet med et action-maleri. Rengjøringsjobben framstår påkoblet kunsthistorien («et positivt tilskudd til arbeidslivet for øvrig»!?):
Begynner å vaske maskinen på overtid, spyler maskinen på baksiden og ned til gulvet og ventilasjonen i taket over med vann, masse vann (og Jiff!) og se alle måtene det renner og spruter på; lange tykke, svarte tråder av ullaktig kvalitet løsner fra gitteret foran avtrekket opp […].
Hvis vi vender tilbake til det innledende bildet med svømmerne i arbeidslivet, er mitt inntrykk at Lønn, som Manpower-ansatt, holder seg greit flytende, om enn med en muskulatur som er nær ved å få krampe. Hun finner glede i arbeidet, men vil også vekk fra det. Hun både liker og misliker kollegaene. Det varierende temperamentet i Lønns tegninger viser hvordan arbeidsplasser som på papiret er like, oppleves forskjellig – avhengig av betingelser knyttet til sosialt fellesskap, økonomi og arkitektur.
↑