«Hva ville du ha sagt, Halvard?»

11. februar 1998 var dagen da alt snudde for norsk skiskyting.

Ingen norske jeg har møtt som var i Nozawa Onsen den dagen er i tvil om at denne dagen er den største. Norsk skiskyting steg ut av mørket etter mange magre mesterskap.

At det ikke var den nye superstjernen Ole Einar Bjørndalen som vant, ga det hele et ekstra slør av overraskelse.

Enda mer gledelig var det at dette var Norges første gull i Nagano-OL i det hele tatt, etter en litt treg start. Først på lekenes femte dag kom gullet som endret alt.

Og vinneren het Halvard Hanevold.

Bjørndalen var favoritt

Halvard var allerede 28 år, og hadde fått sin første verdenscupseier bare en snau måned før, i Anterselva. Den drøyt fire år yngre Ole Einar Bjørndalen var nok i utgangspunktet en langt større favoritt til medalje, men Bjørndalen var for opptatt på å gå fort på ski akkurat denne dagen.

Med fire bom var han sjanseløs på gullet. Hanevold derimot, han var forberedt.

Alex Rosen tok askerbøringen på skuldrene, lenge før geværet var satt vekk og Hanevold hadde fått skiftet. Inn fra høyre kom sponsorkongen Jacob Lund og ristet i den nybakte mesteren. «Er jeg en kald fisk eller?», spurte Hanevold glisende.

I kommentatorboksen skrek Rike og Carlsen som de knapt hadde gjort før. Det var pur glede og ren galskap i skjønn forening. Jeg tror det var lettere å elske OL før i tiden.

Fascinert av ærligheten

Selv var jeg skoleelev i 1998 og våknet til nyheten om Hanevolds gull en onsdags morgen i Oslo. Slik er det med et OL i Asia.

Jeg husker gleden og overraskelsen og at jeg ikke helt visste hvem gullvinneren var. Skiskyting stod ikke øverst på lista over ting jeg var opptatt av. Men jeg og mange andre ble litt frelst den dagen.

Dette framsto som en idrett å like, mye takket være gullvinneren med det varme gliset på toppen av pallen, iført i OL-troppens tullete, men antagelig helt tidsriktige bekledning.

Som reporter i NRK noen år etter, ble jeg fascinert av ærligheten til denne Hanevold. Da kollega Harald Thingnes møtte ham før OL-sprinten i Torino i 2006 og spurte: «Hva er målet for dagen?», så svarte Halvard enkelt og greit:

«I dag skal jeg prøve å gjøre mitt livs løp, det er målet».

Og det var ikke tomme ord, for den OL-sprinten var helt perfekt. Han gikk til og med raskere enn Bjørndalen! Det ble sølv, men det var et gulløp.

Grundig og opptatt av detaljer

Som kollega av Halvard i årene etter at han la opp i 2010, fikk jeg en innsikt i hvor detaljert han kunne gå til verks. Det ble grublet og veiet for og imot på en måte jeg aldri har sett maken til.

På bussen på vei til stadion i Tjumen til det som skulle vise seg å bli Ole Einar Bjørndalens siste renn spurte jeg Halvard på starten av turen: «Tror du dette blir siste gang for Ole Einar?»

Da bussturen var ferdig hadde han akkurat resonnert ferdig: «Han har ingenting å tape på å fortsette». Bussturen tok én time.

Som utøver kunne denne grundigheten sikkert til tider være en byrde, men mest av alt var det en gave. Særlig var han god på å eliminere mulige feilkilder.

Da Swix lanserte en ny stav rett før OL i Vancouver, var jeg vitne til en Hanevold som hadde fått et ekstra problem. Stavene var nemlig ikke limt i festet nederst, men Swix hadde for første gang innført en skrumekanisme, som faktisk fungerte helt utmerket.

Men Halvard ante fare. Han hadde stått på trinsen og dratt så hardt han kunne, og jammen løsnet den ikke til slutt. Slike bekymringer var uaktuelle, «her må vi ha lim!».

– Hva ville han sagt?

Sansen for detaljer gjorde at Hanevold la alt inn på gode forberedelser, tilpasset det stedet der mesterskapet skulle være. Er inngangen til standplass hard, så trener du på det.

Er det ventet tåke, så oppsøker du det. Vind likeså. Som ekspertkommentator i NRK var han like opptatt av slike ting. Og det hendte vel at han mente jobben var gjort litt slurvete av dagens utøvere.

Halvard er borte, men jeg tar meg stadig i å lure på: Hva ville han sagt? Et nytt OL i Asia står for tur og vi har mange spørsmål:

• Hva med vinden, og kulda? Har de norske trent nok på det? Det vet vi for lite om, men vi vet de har tatt det på alvor. Et par renn med dårlig norsk skyting, ville ført til alvorlige diskusjoner mellom ekspertene Hanevold og Lunde om dette temaet.
• Hvem har gjort rett? Marte Olsbu Røiseland som stod over i Anterselva, eller resten av landslaget som stod over Ruhpolding? Her kan jeg se for meg at Halvard ville gitt Martes opplegg et anerkjennende nikk, før han nok hadde argumentert FOR at resten av laget sitt opplegg også KAN gå bra.
• Kan Tarjei Bø vinne OL-gull? Lite ville nok gledet Halvard mer, Tarjei er jo den siste igjen på laget som han faktisk gikk med. Og her hadde det vært optimisme, Bø har aldri vært bedre fysisk enn i år.
• Men reiste Tarjei, og broren Johannes Thingnes Bø for sent til Kina med tanke på blandet stafett? Det mener Ola Lunde, og denne debatten hadde neppe blitt veldig lang.
• Kan Tiril Eckhoff komme tilbake og ta individuelt OLgull? Her hadde eksperten vært krystallklar, troen på Eckhoff var alltid der. «Det er bare opp til Tiril selv», kunne han nok sagt.
• Andre ting å si om den norske oppkjøringen? Mulig det norske laget har hatt det litt for godt, Halvard var alltid litt bekymret for det. Det skulle være enkle kår i hans øyne, da trente man best. Luksus og komfort kan være støy som ødelegger, mente han alltid.

Fortsatt med oss

Jeg vet selvsagt ikke hva Halvard ville ment om alt dette. Men jeg vet hvordan samtalene ville vært og hva slags type betraktninger som ville kommet. Og så vet jeg at engasjementet var helt ekte. Og at ingen har fått mer ut av en skiskytterkarriere ut fra forutsetningene enn nettopp Halvard Hanevold.

Jeg unner dagens unge å våkne opp til en ny OL-helt de skal bli kjent med. Gjerne en som Halvard, om slike fortsatt finnes.

To år etter sin død er han fortsatt med oss i diskusjonene. «Hva ville Halvard sagt?», er noe jeg ofte sier til Ola når vi snakker skiskyting.

Den tilnærmingen skal vi aldri legge bort. For den gir mange gode svar.

Og takk for det, Halvard.