Utfordring gitt til gjesteopptreden på Fasiten med Breivik og Jensen på Radio Rana torsdag 28. september. Skrevet i irritasjon over oppgaven, uten at det skal ha påvirket teksten. All eventuell likhet med virkelige personer er bare tilfeldig, da dette er en helt oppdiktet historie.

Utdrag:

“Jeg mente ikke å kalle deg bavian.”

Det var jeg som brøt stillheten etter den lange kunstpausen. Hva en kunstpause er? Ikke vet jeg. Hvordan skulle jeg vite det? Jeg er ni år, går i fjerde klasse og har aldri lest en bok i hele mitt liv. Jeg kan stave, men jeg vet ikke hva alle ordene i hele vide verden betyr. Bevin Breivik bruker ordet kunstpause ofte. Gjerne etter at han ikke har sagt et ord på flere minutter. Han skal være glad han har fast lønn og ikke får betalt per ord.

Hvem Bevin Breivik er? Det vet jeg svaret på! Velg meg, velg meg, velg meg!

Han er læreren min. Egentlig i norsk, men det går mest i amerikansk hiphop fra 1990-tallet.

“Jeg kunne like gjerne kalt deg apekatt. Eller sjimpanse. Eller gnu, for den del. Surikat. Dovendyr. Jeg kunne kalt deg pangolin eller trefrosk. Eller øregribb.”

Jeg tok en pause. Kanskje det var en kunstpause.

“Jeg kunne ikke kalt deg katt. De er for smarte.”

Røyken hadde stått ut ørene på Bevin Breivik en stund allerede. Nå begynte fråden å komme rundt munnen også. Det var akkurat som om øynene ble røde. 

Han nikket litt med hodet, som om han prøvde å riste ut noen ord. Men det kom ikke en lyd ut av munnen på han. Jeg tror nok han nok en gang tenkte på hvor glad han er for at han har fast lønn. Men det er vanskelig å si. Hadde han plass til slike positive tanker, så sint som han var?

Det kan virke litt rart. En lærer skal ikke bli så sint på en elev. I hvert fall ikke bare for å ha blitt kalt for en bavian. Eller en apekatt. Eller en sjimpanse. Ja, du skjønner tegninga. Hvis ikke kan du se på illustrasjonen på neste side.

Men det er ikke så rart. Det er bare det at jeg begynte ikke med begynnelsen. Det burde jeg kanskje gjort. Sånn at du hang med.

La oss gå litt tilbake. Jeg kan i hvert fall begynne med slutten på begynnelsen. Slutten var et rødfarvet frontvindu på bussen. Avklippede kinnskjegg i dørken. Et stivt glis hvilende på rattet. Et gapende hull i et bakhode. ”Det der kan en gang ha vært et menneske”, ville du sikkert tenkt om du hadde sett dette med egne øyne. Jeg er ikke sikker på at Angus Jens Nicholasessen noen gang var et menneske. Uansett, han er Bevin Breiviks bestevenn. Eller, han var. Jeg sliter litt med disse formene av verbet. Angus er fortid, i hvert fall.

Så du skjønner, det er ikke så rart at Bevin Breivik var så sint. Selv om det aldri var meningen at det skulle bli sånn. Jeg var bare så lei de elendige TIL-vitsene til Angus Jens, og de slibrige hentydningene om mora mi. Hva slibrig er? Spør faren din. Jeg er lei av å svare på alle disse spørsmålene. Dessuten må jeg videre i historien. Det var altså ikke meningen. Jeg bare visste ikke at jeg hadde magiske evner. Da jeg rettet pekefingeren mot Angus Jens og ønsket den var et våpen, visst jeg ikke at den plutselig skulle bli en bazooka.