trolldom

Tegning av en same i samtale med et skogtroll (Satan) omgitt av en rekke småvokste skogtroll. Tegningen er hentet fra den hollandsk 1682-utgaven av Johannes Schefferus' bok om samene og Lappland.

Skogstroll
Av .
Lisens: Begrenset gjenbruk

Trolldom er i folketroen en overnaturlig, magisk handling, kraft eller evne. De angivelige utøverne av trolldom kalles trollkvinne, heks eller trollmann.

Trollkvinner og trollmenn har gjennom hele vår kjente historie vært en viktig del av folks hverdag. Trolldom var lenge viktig i flere rituelle praksiser, og har av mange blitt brukt både for å skade, beskytte, spå, gi nytte og helbrede.

Verken i dag eller tidligere i historien har det eksistert en enhetlig måte å definere trolldom på, men innenfor ulike perioder har det eksistert noen forestillinger som har vært dominerende.

Trolldom i middelalderen

I norrøn tid

Et eldre norsk ord for trolldom er seid. En person som kunne praktisere seid, kunne utøve både svart og hvit magi (se nedenfor). Gjennom seid kunne utøveren også påkalle ånder og skifte ham.

I Snorre Sturlasons kongesagaer kan vi lese at Harald Hårfagre og hans sønn Eirik Blodøks iverksatte harde tiltak mot utøvere av seid. Ifølge Snorre ba Harald Hårfagre sin sønn om å brenne inne en stor gjeng med seidmenn som hadde nektet å slutte med sin praksis.

Et annet oldnorsk ord for trolldom er tauvr (tøveri). Dette ordet levde videre frem til trolldomsprosessene, og ble noen ganger brukt i norske rettsprotokoller på 1600-tallet for å betegne forbrytelsen.

De første lovbestemmelsene

De eldste norske kristenlovene fra 1000- og 1100-tallet inneholder forbud mot «å sitte ute for å oppvekke troll» (altså å søke kunnskap hos troll). Lovbestemmelsen ble videreført i kong Magnus Lagabøters landslov fra 1274. Det var et alvorlig lovbrudd som medførte lovens strengeste straff. I en slik sammenheng blir troll oppfattet som avdøde forfedre, og lovbestemmelsen hadde til hensikt å hindre folk i å praktisere nekromanti fordi det ble ansett som en hedensk praksis.

Demonisering

Begrepet trolldom utviklet seg som et resultat av en demoniseringsprosess fra og med senmiddelalderen. Troll gikk fra å bli ansett som avdøde slektninger til å bli ansett som demoner. I store deler av Europa oppstod en utbredt tro på at all type magisk praksis hadde et demonisk opphav, og fra og med 1400-tallet beskrives forbrytelsen trolldom som en kontakt mellom mennesker og demoner. Trolldom ble derfor ansett som en alvorlig synd mot Gud. Fra og med 1500-tallet slo denne oppfatningen igjennom også i Norge.

Trolldomsprosessene i tidlig nytid

Trollkvinner brennes på bålet. Tysk fremstilling fra 1555.
Bålstraff
Av .
Lisens: Falt i det fri (Public domain)

Utover 1400- og 1500-tallet vedtok europeiske myndigheter flere nye lover mot ulike former for trolldomsvirksomhet. De europeiske trolldomsprosessene, eller hekseprosessene, fant sted fra 1400-tallet og frem til rundt midten av 1700-tallet. Trolldomsprosessene var rettslige undersøkelser av beskyldninger om trolldom. Trolldom var i denne perioden en alvorlig forbrytelse i den vestlige verden. Kjernetiden for forfølgelsen av denne forbrytelsen var fra 1570 til 1680.

I Norge er det kildebelegg for at trolldomsprosesser ble ført fra 1560 til noen tiår ut på 1700-tallet. Den korrekte juridiske betegnelsen på forbrytelsen i Norge og andre nordiske land var trolldom. Forbryterne ble kalt trollkvinne og trollmann, og trollfolk i flertall. Det tyske ordet hekseri ble først introdusert mot slutten av 1600-tallet, og er altså ikke anvendt i lovgivning mot trolldomsvirksomhet verken i Norge eller i andre nordiske land.

Det fantes minst tre forskjellige hovedoppfatninger av trolldom i denne perioden:

  • Skademagi eller svart magi (maleficium): formålet med denne formen for trolldom var å forårsake skade ved hjelp av overnaturlige krefter. Denne formen defineres gjerne som den folkelige forståelsen av trolldom. Det ble forstått som en tillært eller nedarvet evne, og inkluderte bruk av formularer, gjenstander og ritualer. Det fantes også en utbredt oppfatning om at noen mennesker kunne påføre andre ondt ved å bare ønske dem ondt eller gi dem et ondt blikk.
  • Hvit magi: formålet med denne formen for trolldom var å hjelpe eller beskytte seg selv eller andre. Det var en uskadelig form for trolldom. Utøverne av denne typen trolldom ble gjerne kalt kloke folk eller signere. I dansk-norsk lovgivning ble flere former for hvit magi ramset opp som ulovlige, blant annet igjenvisning, signing og maning.
  • Diabolisme: dette var den lærde formen for trolldom, og var basert på en oppfatning om at all magisk aktivitet ble utført vet hjelp av djevelen. I den lærde hekselæren (demonologien), som oppstod på 1400-tallet, ble trolldom ansett som en kollektiv praksis som inkluderte store heksesabbater. På disse heksesabbatene trodde man at heksene tilba djevelen. I trolldomsprosesser hvor diabolisme var et tema, var forhørslederne derfor opptatt av å finne ut om den anklagede hadde inngått en djevelpakt.

I perioden 1593–1617 hadde Norge en av de strengeste lovgivningene i Europa mot trolldom. Da risikerte både utøvere av skademagi og utøverne av hvit magi dødsstraff. De fleste som ble dømt for trolldom i Norge, ble imidlertid dømt etter den dansk-norske forordningen mot trolldom som ble utstedt i 1617. Denne forordningen differensierte mellom ulike typer trolldomskriminalitet: trolldom og djevelpakt skulle straffes med døden, og utøvere av hvit magi (for eksempel signing eller igjenvisning) skulle straffes med bøter og landsforvisning. Trollfolkenes kunder skulle første gang straffes med offentlig skrifte og bøter. Hvis de begikk forbrytelsen enda en gang, skulle de få samme straff som trollfolkene selv.

Både menn og kvinner, unge og eldre, kunne bli anklaget for trolldom. I Europa utgjorde kvinner omtrent 75 prosent av saksomfanget, men i noen områder ble flest menn anklaget.

Loven mot trollfolk ble gjentatt i Christian 5.s Norske Lov fra 1687, med noen mindre endringer. De som praktiserte trolldom uten å ha tilknytning til djevelen skulle straffes med straffearbeid på livstid, i stedet for dødsstraff. De strenge lovene om forfølgelse av trollfolk i Norge ble først opphevet ved den store kriminalreformen i 1842, selv om trolldomssaker hadde sluttet å dukke opp i norske rettssaler tidlig på 1700-tallet.

Opplysningstiden

Det hadde alltid eksistert personer som ikke trodde på trolldom, eller som ikke trodde på alle de ulike formene for trolldom, men i opplysningstiden, fra og med midten av 1600-tallet begynte en stadig større andel av den europeiske eliten å være kritiske til troen på trolldom og hekser. Innen midten av 1700-tallet var trolldomsprosessene mer eller mindre et avsluttet kapittel i europeisk historie.

Det var imidlertid aldri noen enhetlig avvisning av trolldomstro blant eliten på 1700-tallet. Det som preger perioden er først og fremst usikkerhet og en gradvis mentalitetsendring, med rom for ulike oppfatninger av fenomenet gjennom hele århundret.

1800-tallet

Hekser ble etter hvert sentrale figurer i eventyr for barn. Her er trollkjerringa i det norske folkeeventyret om Smørbukk. Tegning av Theodor Kittelsen.
Trollkjerring
Av .
Lisens: Falt i det fri (Public domain)

Romantikken: hekser i kunst og litteratur

Fra og med slutten av 1700-tallet oppsto en økt interesse for trolldom og hekser, særlig innenfor kunst og litteratur. Fenomenet ble ikke lenger sett på med verken avsky, frykt eller latterliggjøring, men med en romantisk nysgjerrighet.

Trolldomskyndige hekser ble vanlige motiv i eventyr, men de hadde etter hvert lite til felles med de historiske trolldomsforfulgte skikkelsene. Særlig gjennom brødrene Grimms eventyr har vi fått et bilde av den typiske heksa som en ond, stygg og gammel kvinne. Dette er noe som fortsatt preger oppfatningen til mange i dag.

Trolldomstroen levde videre

Samtidig som heksene ble omgjort til underholdningsfigurer, fortsatte mange å tro på den tradisjonelle formen for trolldom på 1800-tallet. Flere studier fra ulike deler av Europa – inkludert Norge – har demonstrert at mange fortsatte å frykte mistenkte trollfolk.

Fordi rettsvesenet ikke lenger ville behandle trolldomssaker, valgte mange å ta personlige oppgjør med de mistenkte trollfolkene gjennom mishandling, drap, eller bruk av beskyttelses- og motmagi. Det var heller ikke uvanlig å oppsøke kloke folk (utøvere av hvit magi) for å få hjelp med liv og helse.

Trolldom i dag

Moderne underholdning

I dag er trolldom og hekser populære tema i både film, TV-serier og litteratur. Vi finner hekser og trollmenn i Roald Dahls bøker, Ringenes herre, og i historien om Harry Potter. De dukker også opp i TV-serier, som for eksempel Sabrina the Teenage Witch (1996–2003), Charmed (1998–2006), American Horror Story: Coven (2013–2014), Salem (2014–2017) og A Discovery of Witches (2018–2022). Blant barn og ungdom var tegneserien W.I.T.C.H (2001–2012) svært populær.

Kultiske miljøer

Det finnes i dag noen kultiske miljøer som er basert på troen på hekser og trolldom. Et eksempel er den nyhedenske religionen Wicca. Medlemmene av denne religionen kaller seg hekser og praktiserer det de definerer som heksenes gamle kunst, primært i form av helbredelse og utløsing av positive energier. Heksekunsten defineres som noe utelukkende positivt blant medlemmene i Wicca.

Trolldomsforfølgelser i andre deler av verden

Den tyske historikeren Wolfgang Behringer har hevdet at det på verdensbasis ble drept flere påståtte trollfolk mellom 1950 og 2000 enn under de historiske trolldomsprosessene i den vestlige delen av verden i tidlig nytid. Mellom 2000 og 2020 har tallene økt.

En studie fra 2022, basert på undersøkelser av den voksne befolkningen i 95 ulike land, viste at 40 prosent tror på at det finnes mennesker som kan gjøre skade gjennom trolldom, magi og andre overnaturlige krefter.

Ofte er det barn, kvinner, eldre og personer med albinisme som blir mistenkt for å skape dårlig vær, sykdom, død, sviktende avlinger og ekteskapsproblemer ved hjelp av trolldom.

Særlig i Afrika er private trolldomsforfølgelser et økende problem. Mistenkte trollfolk blir mishandlet, drept eller utstøtt fra lokalsamfunnene. Trolldomstroen har flere likhetstrekk med både den tradisjonelle og den diabolske formen for trolldom som var kriminalisert i Europa i tidlig nytid. Statsmakten er for svak til å klare å stoppe private forfølgelser av mistenkte trollfolk, men forfølgelsene blir sterkt kritisert av både afrikanske og internasjonale menneskerettsorganisasjoner. I regioner som Kamerun og Sør-Afrika har det imidlertid vært oppe til debatt om trolldom burde bli offisielt kriminalisert av statsapparatet.

Andre land som har opplevd omfattende trolldomsforfølgelser etter 1950 er blant annet Mexico, Peru, India, Ny-Guinea og Indonesia.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Alver, Bente G. (2008). Mellem mennesker og magter: magi i hekseforfølgelsernes tid. Oslo: Scandinavian Academic Press.
  • Andrén, Anders med flere (red.) (2006). Old Norse religion in long-term perspectives: origins, changes and interactions. Lund: Nordic Academic Press. Les boken i Google books
  • Balsvik, Randi Rønning. (2004). Afrika i et historiografisk perspektiv. Oslo: Det Norske Samlaget.
  • Behringer, Wolfgang. (2004). Witches and Witch-Hunts: A Global History. Cambridge: Polity Press.
  • Hagen, Rune Blix (2010). Hekser – Fra forfølgelse til fortryllelse. Oslo: Humanist forlag.
  • Hagen, Rune Blix (2015). Ved porten til helvete. Trolldomsprosessene i Finnmark. Oslo: Cappelen Damm.
  • Hagen, Rune Blix (2024). Dei europeiske trolldomsprosessane. Oslo: Det Norske Samlaget.
  • Knutsen, Gunnar W. (1998). Trolldomsprosessene på Østlandet: en kulturhistorisk undersøkelse, Tingbokprosjektet nr. 17, Oslo.
  • Knutsen, Gunnar W. og Riisøy, Anne I. (2007). Trolls and Witches. ARV. Nordic Yearbook of Folklore, vol. 63, sidene 31–69.
  • Halvorsen, Eyvind Fjeld (1974). Troll. Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder fra vikingetid til reformationstid, bind 18: Sätesgårdsnam–trygor. Oslo: Gyldendal, sidene 655–657.
  • Mitchell, Stephen A. (2011). Witchcraft and Magic in the Nordic Middle Ages. Philadelphia: University of Pennsylvania Press.
  • Raudvere, Catharina. (2002). Trolldómr in Early Medieval Scandinavia. Ankarloo, Bengt & Clark, Stuart (red.) Witchcraft and Magic in Europe. The Middle Ages. Philadelphia: University of Pennsylvania Press, sidene 73–171. Les boken i Google books
  • Willumsen, Liv Helene (2013). Dømt til ild og bål. Stamsund: Orkana Akademisk.

Kommentarer (2)

skrev Ida Stallvik

Hei,

Jeg holder på og undersøke historien om troll i Norge. Jeg lurer på om noen av fagansvarlige vet om hvor denne informasjonen kommer ifra i artikkelen:

"Forståelsen av trolldom utviklet seg som et resultat av at troll gikk fra å bli forstått som avdøde slektninger til å bli sett på som demoner."

Om dere vet om noen kilde som nevner dette, hadde det vært svært hjelpsomt, siden jeg skal skrive om dette temaet.

Tusen takk på forhånd.

svarte Ida Scott

Hei! Det som menes her, er nok overgangen fra den førkristne fedrekulten til kristendommen. Blant annet praktiserte man såkalt "utiseta", å sitte ute om natta for å få kontakt med forfedrene. Dette beskrives flere steder i den norrøne litteraturen, f.eks. i Voluspå, Orkenøyingenes saga eller Eirik Raudes saga (Torbjørg lislevolve). Da Landslova ble skrevet på slutten av 1200-tallet, ble denne praksisen oppfatta som å "vekke opp troll". Jeg kan vise til en god forklaring av fenomenet i f.eks. det redigerte verket "Fra hammer til kors - tusen år med brytningstid i Viken", kapittelet "Nye tider, nye skikker" (Jan Brendalsmo), s. 107. (Permalenke til digitalisert utgave: http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010121605039). Vennlig hilsen Ida Scott, redaksjonen

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg

Fagansvarlig for Folketro

Anne-Sofie Schjøtner Skaar
Universitetslektor, NTNU – Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet