slimsopper

Slimsoppene deles i tre hovedgrupper:

1. Myxogastria (plasmodiale eller ekte slimsopper)
2. Dictyostelia (cellulære slimsopper)
3. Protostelia

Slimsopper har en kompleks livssyklus som omfatter både encellede og flercellede stadier, og som varierer mellom de ulike hovedgruppene. Kjønnet formering forekommer hos flere slimsopper, men livssyklusen kan også være helt eller delvis aseksuell.

Livssyklusen starter som regel med encellede, frittlevende stadier. Den videre utvikling avhenger av gruppe og miljø:

• Hos Myxogastria kan encellede stadier smelte sammen, vanligvis ved kjønnet formering, og danne et flerkjernet plasmodium som beveger seg amøboid og beiter på mikroorganismer. Under gunstige betingelser kan plasmodiet differensieres og danne fruktlegemer med haploide sporer.
• Hos Dictyostelia forblir cellene adskilt, men de kan samle seg (aggregere) til et felles pseudoplasmodium. Dette utvikles til fruktlegemer (sorokarper) som produserer sporer. Sporene spirer og gir opphav til nye encellede stadier.

Under ugunstige forhold kan slimsopper også danne hvileformer som mikrocyster og sklerotier. Enkelte arter har også aseksuelle livssykluser, hvor plasmodier dannes uten kjønnet sammensmelting.

Slimsopper finnes globalt i terrestriske miljøer, med størst artsrikdom i tempererte skoger. De er særlig vanlige på død ved og i fuktig skogbunn, men finnes også i gressmark, jordbruksjord og ulike mikrohabitater. Noen arter lever i ekstreme miljøer, inkludert snødekte habitater (nivale arter), ørkener og som barkboende (kortikole) slimsopper høyt i trekroner.

Slimsopper ernærer seg hovedsakelig av levende bakterier, soppceller eller planterester. Slimsoppene bidrar dermed til å regulere bakteriesamfunn og til nedbrytning av organisk materiale. Molekylære studier antyder at Myxogastria kan utgjøre en stor andel av amøboide protister i jord, selv om fruktlegemer ofte ikke observeres.

Flere slimsopper er viktige modellorganismer i biologisk forskning. Arten Physarum polycephalum har vært brukt i studier av cellebevegelse, signaloverføring, kollektiv atferd, og nettverksoptimalisering (såkalte «slimsoppalgoritmer»). Slimsopper produserer dessuten en rekke bioaktive stoffer med potensiale innen forskning på antibiotika og kreft. Sporer kan hos enkelte personer bidra til allergiske reaksjoner.

Slimsopper ble lenge regnet som sopper fordi de danner fruktlegemer og sporer som kan likne dem hos ekte sopper. De plasmodiale slimsoppene ble i 1833 omtalt av Heinrich Link (1767–1851) som Myxomycetes etter de greske ordene myxa (slim) og mykētēs (sopp). På midten av 1800-tallet argumenterte den tyske botanisten og mykologen Heinrich Anton de Bary for at disse organismene ikke hørte hjemme blant soppene, men representerer en egen gruppe. Han la vekt på fagocytose, manglende cellevegg i de vegetative stadiene og plasmodiets bevegelige livsstil, som skiller seg fra soppens faste mycelstruktur, og introduserte betegnelsen. Mycetozoa, dannet av de greske ordene zōon (dyr) og mykēs (sopp).

Oppdagelsen av flere amøboide stadier og moderne fylogenetiske analyser har bekreftet at slimsopper tilhører rekken Amoebozoa og ikke soppriket slik det tradisjonelt ble antatt.

I motsetning til det bredere engelske begrepet «slime molds», brukes slimsopper på norsk kun om Mycetozoa innen Amoebozoa. Andre grupper med lignende utseende og livssyklus som tidligere har vært plassert sammen med slimsoppene, men som har ulik evolusjonær opprinnelse: Plasmodiophoromycota (planteparasitter), Labyrinthulomycetes (marine protister) og Fonticulida (Holomycota).

• protister

• Ottoson, Elisabet og Skjærvik, Linda (2024): «Slimsopp – verken sopp eller dyr, men kanskje ei Tornerose?», Artsdatabanken 25. november 2024.
• Stephenson, Steven Lee & Rojas, Carlos (2017): Myxomycetes: Biology, Systematics, Biogeography and Ecology.
• Baldauf, Sandra L. et al. (2000): «The Origin of Amoebozoa» (PNAS).
• de Bary, Heinrich Anton (1860): «XXV.—On the Mycetozoa». Annals and Magazine of Natural History. 5 (28): 233–243