sankthans

Johannes var en jødisk profet som levde på samme tid som Jesus. Han omtales flere ganger i Det nye testamentet. Han fikk tilnavnet «døperen» fordi han døpte mennesker som kom til ham og ville begynne å leve et bedre liv. Dåpen var et tegn på at de hadde fått syndene sine tilgitt.

Johannes ble en av kristenhetens mest populære helgener. Nesten alle helgener blir feiret på dødsdagen, mens Johannes feires på fødselsdagen. Ifølge kirkefedrene ble Johannes frelst for arvesynd før han ble født. Derfor ble fødselsdagen for hans del viktigere enn dødsdagen. Det hadde nok også en sammenheng at han var sterkt knyttet til dåpen.

I kirkens liturgiske ritual ble Johannes feiret med den høyeste festgraden. I England ble minst 496 kirker dedisert til ham. I Norge kjenner vi til et titalls kirker med Johannes-dedikasjoner; blant disse var Jonskirkene i Nidaros og Bergen.

Flere steder i Norden ble det valfartet til hellige steder og kirker kvelden før 24. juni.

Mest kjent er valfarten til krusifikset i Røldal stavkirke i Hordaland. Under midnattsgudstjenesten på sankthansaften kom det ifølge fortellinger en væske ut av krusifikset. Væsken skulle ha helbredende virkning. Folk strøk væsken på sine syke kroppsdeler. De som ble helbredet etterlot votivgaver i kirken i form av krykker, støtteskinner og lignende. Så sent som i 1846 var det mennesker i kirken for å søke krusifiksets helbredende kraft.

Andre kirker som ble besøkt sankthansnatten var blant annet Nesland og Heggland kirker i Telemark.

Det var også vanlig å oppsøke hellige kilder ved sankthans. Blant de mest kjente var Olavskilden ved Løvøy kirke i Vestfold. Det ble også valfartet til Mariakilden ved Trømborg kirke i Østfold til langt inn på 1800-tallet. Olavskilden og Vatnås kirke i Sigdal var sentrale elementer i sankthansfeiringen på de trakter.

Skikken med å brenne bål ved sankthans kan spores langt tilbake i historien. Bålbrenning ble brukt ved de store høytidene. Bålbrenningen ved sankthans og jul er trolig de eldste bålbrenningsskikkene. Tanken med bålbrenning var trolig at ilden skulle verne mot onde makter.

Augustin av Hippo (354–430) advarte folk mot bålbrenning under sankthansnatta. Skikken omtales også av Jacobus de Voragine i Den gyldne legende, som ble nedskrevet på 1200-tallet.

I Norden er den eldste kilden Olaus Magnus. Han skriver på 1550-tallet at svenskene feiret sankthans ved sammenkomster på torget eller ute på markene med bålbrenning og dans. Forskere tror likvel at skikken med å brenne bål er langt eldre, og at det har sammenheng med det førkristne midtsommerblotet.

Det har blitt lagt stor prestisje i at bålet skal være både stort og godt synlig. Bålplassen skulle gjerne ligge på et høyt og synlig punkt både ute i bygdene og i byene. Kjente bålplasser i Norge er for eksempel St. Hanshaugen i Oslo og Aksla i Ålesund. På bygdene var det gjerne slik at flere gårder og bruk samlet seg om en felles bålplass. Ofte lå bålplassen ved en slette der det ble danset til langt på natt.

Et kjent og spektakulært sankthansbål i nyere tid, er det enorme tårnet av paller, kasser og tønner som hvert år bygges på Slinningsodden i Ålesund.

Sankthansnatten ble regnet for å ha magiske egenskaper. En gammel tradisjon var den såkalte åkervekking. Dette besto av et rituale som skulle hjelpe kornet i åkeren å spire og vokse seg stor. Ritualet innebar at man gikk ut i åkeren, plukket noen blomster og strå, og lagde en krans av denne. Samtidig skulle man si noen vers. Et eksempel på et slikt vers finnes fra omkring 1900 fra Ørland i Trøndelag:

Vakopp, vakopp åker og eng
Jomfru Maria reier ei seng
Sankt-Hans-natta er ei natt
Skynd deg unna snø og regn
Og unna den kalde haustnatta

Noen steder var det også tradisjon for å pynte i huset med løv og villblomster for å verne huset mot onde makter. Man trodde at alle slags vekster hadde en ekstra kraft ved sankthans. Det var en vanlig forestilling at man kunne finne ut hvem man skulle gifte seg med ved å plukke syv sorter blomster og plassere dem under puten om natten. Man ville da, ifølge folketroen, se sin fremtidig ektefelle i drømmene sine.

Mange steder ble sankthansnatten holdt for å være et høydepunkt for ondskapsfull magi, og en av heksenes hovedfester. I flere land var det fortellinger om hekser som red på sine sopelimer til Blokksberg. Flere kvinner fra Finnmark ble brent på bål fordi de var anklaget for å ha feiret heksesabbat på fjellet Domen rundt sankthans. Lyderhorn i Bergen skulle være et samlingssted for hekser på Valborgnatta, sankthansnatta og i julehelgen.

Jonsokbryllup, der en jente og en gutt giftet seg på liksom, er kjent fra 1800-tallet og har blitt praktisert frem mot vår egen tid. Dette barnebryllupet ble gjennomført som en kopi av de voksnes bryllupsfeiring med et utkledd brudepar, forlovere, prest, spillemann og gjester. Feiringen foregikk vanligvis på en låve, som var tom for høy på denne tiden. Denne skikken var først og fremst utbredt på Vestlandet.

Sankthans markerte et vendepunkt på året, nå gikk det mot mørkere tider. Sankthans er markert på alle primstaver. Det vanligste symbolet er et timeglass. På de neste plassene kommer et kors eller en sol.

En vanlig forestilling var at været denne dagen kunne varsle hvordan været skulle bli fremover. Mange trodde også at været kunne varsle om andre ting. I Romsdal ble det sagt at hvis det var regn og tåke på denne dagen, ville det bli få nøtter det året. På Senja var man bekymret for moltehøsten hvis det var tykt vær på sankthansnatten. Andre steder het det at hvis det regnet på denne dagen, ville det ikke bli mye klegg.