korstogstida

I siste del av 900-talet etablerte det seg to europeiske storriker, om enn rudimentært: Frankia (senere Frankrike) i vest og det tysk-romerske hellige riket (senere Tyskland) i øst. I kjølvannet av ny stabilitet, erfarte Europa økonomisk vekst, folkevekst og byvekst.

Stabilitet og vekst på det verdslige området har et tilsvar i at kirken og fremfor alt pavedømmet styrket sin stilling i denne perioden. Det som blir kalt den kirkelige reformbevegelse, som tok til i første del av 1000-talet, speilet en sterkere og mer selvbevisst kirke og ikke minst et pavedømme som gradvis fikk større maktpolitiske ambisjoner.

Kirken, med pavedømmet i førersetet, ønsket indre selvstyre som tidvis gikk på akkord med verdslige (statlige) interesser. Styrken til pavedømmet i siste del av 1000-tallet er best eksemplifisert ved Investiturstriden, en langvarig konflikt mellom pavekirken og i hovedsak den tysk-romerske konge og senere keiser Henrik 4., som nettopp var en maktkamp mellom de toneangivende maktsentrene i Europa. Det er ikke tilfeldig at det første forsøket på å kalle inn til et korstog ble tatt av reformpaven Gregor 7. Det er heller ikke tilfeldig at det var etterfølgeren til Gregor, pave Urban 2., som i 1095 kalte inn til det som skulle bli Det første korstoget. Både Gregor og Urban speiler, på hver sin måte, et pavedømme med ny selvtillit, et nytt og bredere maktgrunnlag og som i større grad har tatt på seg å forsvare den europeiske kristenheten (Christianitas).

En eldre, men utbredt oppfatning er at korstog var de militære kampanjene som utgikk fra Europa mot de østlige delene av Middelhavet med det målet å enten erobre eller beskytte Jerusalem og de kristne hellige stedene i Det hellige land fra muslimsk herredømme. I nyere forskning har en beveget seg vekk fra et slikt ensidig geografisk fokus og vektlegger i større grad tilstedeværelse av pavelig autoritet og kirkelig involvering i organiseringen.

I middelalderen ble korstog i stor grad forstått som alle de kampanjer som ble autorisert som korstog av paven og forkynt gjennom Den katolske kirkens apparat og hvor enkelte av deltakerne avla korstogsløfter og iførte seg korsmerker som ble sydd på klærne. I tillegg ble korsfarere lovet visse juridiske og åndelige privilegier av kirken, inkludert en eller annen form for avlat. Korstogsløftet innebar at korsfareren for en tidsavgrenset periode (korstogets varighet) hadde samme status som geistlige og stod under kirkens beskyttelse.

Fra å være en serie av usammenhengende hendelser utviklet korstogene seg etter hvert til å bli en strømlinjeformet bevegelse, og uttrykket ble gradvis mer institusjonalisert. Det tok likevel nesten 100 år før alle de juridiske og åndelige aspektene ved bevegelsen var fullstendig avklart av teologer, kirkerettslærde og pavemakten mot slutten av 1100-tallet.

På 1200- og 1300-tallet begynte pavekirken å beskatte geistligheten, noe som førte til ytterligere sentralisering av pavekirken. I tillegg begynte kirken i samme periode å tillate at personer kunne fri seg fra avlagte korstogsløfter gjennom å gi økonomiske bidrag og samtidig motta den lukrative korstogsavlaten. Dette la på sikt grunnlaget for den senere så beryktede avlatshandelen i senmiddelalderen. På grunn av fenomenets svært dynamiske og omskiftelige karakter, er det vanskelig å unngå grove overforenklinger i forsøk på å definere hva korstog til enhver tid ble oppfattet å være.

I eldre historieskriving var korstogene klart definert i tid. Kronologisk startet korstogene med det første i 1095 og tok slutt da siste rest av det latinske kongedømmet Jerusalem falt med mamelukkenes erobring av Acre i 1291. Det utvidede korstogsbegrepet medfører derimot at forskere i dag ikke er enige om når korstogene tok slutt. Enkelte setter sluttstrek ved reformasjonen tidlig på 1500-tallet, siden deler av Nord-Europa brøt med pavekirken og dermed også korstogenes øverste autoritet. Andre mener at korstogene fortsatte uforstyrret i Sør-Europa utover på 1500- og 1600-tallet, blant annet som flere hellige ligaer i kampene mot Det osmanske riket. Ved inngangen til 1600-tallet synes derimot korstogene i stor grad å framstå som et avsluttet kapittel.

Korstog ble aldri utelukkende ført mot muslimer, men snarere flere ulike grupper som til ulike tider ble definert som kristendommens fiender av paven. Dette innebærer at korstog i middelalderen ble rettet mot muslimer, hedninger, mongoler, kjettere, husittene, ortodokse kristne og pavemaktens politiske fiender i Italia. Selv om jøder aldri offisielt var mål for pavelig autoriserte korstogskampanjer, utløste forkynnelse av nye korstog ofte pogromer og overgrep mot jødiske samfunn i Vest-Europa, slik som i Rhinland i 1096.

I tillegg til de offisielle korstogene oppstod det flere steder i høy- og senmiddelalderen en rekke mer folkelige utslag av korstogsiver. Det ga seg utslag i en rekke uautoriserte kampanjer, slik som de såkalte barnekorstogene i tyske og franske områder i 1212 eller gjeterkorstogene i Frankrike i 1251 og 1320. Slike hendelser var ofte spontane og skjedde som en reaksjon på mislykkede offisielle korstogskampanjer.

Nummereringen av korstogene begynte i stor grad å ta form først på 1600-tallet for å skille de ulike ekspedisjonene fra hverandre og skape en kronologi. Det er imidlertid ingen konsensus om en korstog-kanon, verken hvor mange ekspedisjoner som skal nummereres eller hvilke som skal inkluderes. Tidlig på 1800-tallet delte historikere vanligvis inn i fem store korstog (ofte kampanjene i 1095, 1146, 1190, 1217 og 1248), mens andre telte åtte korstog. Siden 1800-tallet har det vært vanlig å omtale korstoget i 1202 som Det fjerde korstoget, til tross for at dette opprinnelig hadde som mål å erobre Egypt snarere enn Jerusalem, og som på dramatisk vis til slutt endte opp med å innta og erobre Konstantinopel i 1204.

Det har vært mye forvirring og debatt blant historikere om hvilke kampanjer som skal telles som offisielle korstog. For eksempel velger noen å telle korstoget til keiser Fredrik 2. i 1228 som Det sjette korstoget, mens andre snarere ser det i forlengelsen av Det femte korstoget fra 1213 og heller teller de to kampanjene til Ludvig 9. som henholdsvis Det sjette korstoget (1248) og Det sjuende korstoget (1268).

Enkelte korstog blir i stedet definert ut i fra målet, lokasjonen, deltakerne eller motivene. Det gjelder for eksempel de såkalte kjetter-korstogene i Sør-Frankrike mellom 1209 og 1229, som tidvis også kalles albigenserkorstogene etter byen Albi. Selv om historikere er klar over at inndelingen av de store kampanjene etter nummer er anakronistisk, så er disse merkelappene så innarbeidet i den historiografiske tradisjonen at de fortsatt brukes. Det er ofte vanlig å nummerere korstogene opp til og med Det femte korstoget (1217).

• Les mer om de ulike korstogene

En annen konsekvens av korstogene var opprettelsen av de første militære ordenene. Mest kjent er de store internasjonale ordenene, slik som Tempelherrene, Johannitterne og Den tyske orden, men det fantes også mange små og lokale ordener rundt om i Europa.

I utgangspunktet var disse ordenene opprettet for å beskytte kristne pilegrimer i Det hellige land, men flere av dem hadde også andre oppgaver, slik som blant annet sykehusdrift. Disse krigermunkene var en radikal nyvinning og representerte en fusjon av to diametralt forskjellige samfunnsgrupper, nemlig riddere og munker. Bernhard fra Clairvaux hyllet Tempelherrene som det nye kristne ridderskapet i verket De Laude Novae Militiae («om ros av den nye hæren»).

Det trekkes ofte en rød tråd fra korstogene i middelalderen til moderne politiske konfliktlinjer i Midtøsten. Korstogene har vært framstilt som vestlige grådighetsprosjekt kamuflert som et religiøst motivert prosjekt eller også en form for tidlig europeisk kolonialisme og imperialisme i Midtøsten. Et slikt syn er nok en sterk overdrivelse av korstogenes reelle betydning og rolle i middelalderen.

Korstogene representerte ingen sivilisasjonskrig mellom to klart definerte parter, men snarere var mange indre splittelser innad på både kristen og islamsk side. Det er flere eksempler på at de diplomatiske forbindelsene og militære allianser mellom aktører i Levanten på 1100- og 1200-tallet ofte krysset de religiøse skillelinjene. Religion var således kun en av flere faktorer som preget forbindelsene og forholdet mellom latinske kristne (katolikker) og muslimske herskere.

Perioden var heller ikke preget av konstant krigføring, men snarere lange perioder av fred og sameksistens. De latinske kristne utgjorde aldri en majoritet av befolkningen i områdene de kontrollerte og var derfor avhengig av arbeidskraften til både jøder, muslimer, ortodokse og andre kristne grupper. Handelsforbindelsene mellom øst og vest ble heller aldri brutt, men snarere synes det å ha vært en sterk vekst i de økonomiske forbindelsene mellom kristne handelsmenn, særlig representert ved norditalienske aktører, og arabiske handelsmenn som stod i tett forbindelse med det storstilte handelsnettverket i øst, kjent som Silkeveien.

For forholdet mellom den vestlige og den østlige kristenheten i middelalderen framstår korstogenes betydning som langt mer ambivalent. På den ene siden var Det første korstoget i stor grad en direkte respons på de bysantinske herskernes ønske om å rekruttere vestlige leiesoldater og et sterkt ønske innad i den vestlige kristenheten om å hjelpe sine kristne trosfeller i øst.

På den andre siden bidro korstogene til økt mistro og konflikt som forsterket konsekvensene av Det store skismaet i 1054. Et bunnpunkt i forholdet mellom kristne i vest og øst skjedde i forbindelse med Det fjerde korstoget i 1202. På grunn av en rekke uheldige omstendigheter endte korsfarerne i 1204 opp med å erobre og plyndre Konstantinopel, den østlige kristenhetens hovedstad. Det resulterte også i opprettelsen av Det latinske keiserdømmet Konstantinopel som eksisterte fram til 1261.