abdikasjon

I de gamle asiatisk keiserrikene Japan og Kina forekom abdikasjoner forholdsvis ofte, særlig i Japan. I Europa var keiserabdikasjoner kjent i Romerriket både før og etter delingen i 395 evt. og forekom en rekke ganger i det østromerske riket til det ble erobret av osmanene i 1453. Også pavene kunne abdisere, og det er registrert fire eksempler i årene mellom 1009 og 1415.

Særlig siden 1800-tallet har fyrstelige abdikasjoner blitt mer vanlige i Europa, selv om de fortsatt står for en svært liten del av det totale antallet tronskifter. Det er først i tiden etter andre verdenskrig at spørsmålet om en frivillig «pensjonsalder» for monarker har blitt aktualisert. Det har blant annet skjedd gjennom de tre abdikasjonene i Nederland (1948, 1980 og 2013) og dronning Margrethes tronfrasigelse i Danmark i 2024.

Et nokså spesielt tilfelle av abdikasjon skjedde i Belgia i 1990, da den strengt katolske kong Baudouin «abdiserte» (egentlig erklærte han seg ute av stand til å regjere) for én dag – med parlamentets godkjenning – for å slippe å godkjenne landets nye abortlov.

Å abdisere kan også brukes om å fratre andre verv enn kongelige og keiserlige. Det vakte stor oppmerksomhet i samtiden da den amerikanske presidenten Richard Nixons abdiserte i 1974 etter at hans rolle i Watergate-saken hadde ført til forslag om å stille ham for riksrett.