Vishnu

Vishnu stiger ned på Jorden i avgjørende øyeblikk for å opprettholde verdensordenen, dharma. Han tar i disse nedstigningene ulike skikkelser, som fisk, skilpadde, villsvin, menneskeløve og dverg. Trioen villsvin, menneskeløve og dverg kan tilhøre en av de tidligste forestillingene om Vishnus avataraer. Senere blir særlig hans nedstigninger som Krishna og Rama viktige.

Bhagavadgita er en av de sentrale tekstene for læren om Vishnus nedstigning som guden Krishna. I denne teksten sier guden (Krishna) at han manifesterer seg i tidsperiode etter tidsperiode (yuga) for å hjelpe de gode og bekjempe de onde når dharma er truet.

Antallet avataraer har variert i hinduiske tekster fra fire til over tjue. I Bhagavatapurana står det at antallet avataraer er like mangfoldig som de tusener av bekker som renner fra et vann som aldri blir uttørket (1.3.26).

I teksten Dashavataracarita fra 1066 er disse ti avataraene nevnt:

• Matsya (fisk)
• Kurma (skilpadde)
• Varaha (villsvin)
• Narasimha (menneskeløve)
• Vamana (dverg)
• Parashurama (rama med øks)
• Rama
• Krishna
• Buddha
• Kalki

Mange hinduer tenker på disse som Vishnus ti avataraer.

Til å begynne med ble nedstigningene kalt manifestasjoner (pradubhavaer). Ordet avatara ble først senere tatt i bruk om nedstigningene. Det er ikke brukt i Bhagavadgita.

De eldste kjente gruppedannelsene rundt tilbedelse av Vishnu var bhagavataene, pancharatraene og vaikhanasaene. Bhagavataene er kjent fra 100-tallet fvt. fra inskripsjoner og tekster. Pancharatraene er kjent fra Mahabharata. Dette var før avatara-læren slo gjennom. I stedet for tilba de Vishnu i fire former: som Vasudeva Krishna, hans eldre bror Samkarshana, Pradyumna (Krishans sønn med Rukmini) og Aniruddha (Pradyumnas sønn). Vaikhanasaene bidro til å utvikle de eldste tempelritualene i Sør-India. Alle disse hadde asketer blant sine medlemmer (men ikke klosterordener), og dette var antakelig for å oppnå anerkjennelse i det store mangfoldet av religiøse retninger og bevegelser i India på den tiden.

Vishnu ble særlig viktig i den sørindiske retningen shrivishnuismen, der han ofte kalles Narayana. Vishnu identifiseres her med Brahman, som har en personlig (saguna) og en upersonlig (nirguna) form.

Selv om Vishnu kan fremstilles som gjennomstrømmende alle ting og som alle tings essens, fremstilles han også i utpreget grad som en person; mellom ham og tilbederen består det en intens gjensidig kjærlighet (bhakti).

Tempeltilbedelse er typisk for store deler av vishnuismen. Flere store, majestetiske templer i India er tilegnet Vishnu og hans avataraer, i tillegg til utallige småtempler. Templer til Vishnu og hans avataraer finnes også i økende grad i resten av verden.

Indias mest populære pilgrimssted, Tirumala, er tilegnet Vishnu, som her kalles Venkateshvara. Tempelet til Venkateshvara har blitt gjenskapt i prakttempler både i USA og England.

I mange av de vishnuittiske retningene er det guden Krishna som tilbes som hovedgud, og flere sentrale templer og pilegrimssteder er tilegnet ham slik som i Vrindavan og Braj, Puri og Dwarka. Tilbedelsen av Rama har hatt økende popularitet i Nord-India de siste par hundre årene, og flere templer og hellige steder er også tilegnet ham. Det nybyggede prakttempelet i byen Ayodhya er tilegnet Rama. Også andre av Vishnus avataraer har templer tilegnet seg.

I templene fremstilles Vishnu oftest sammen med sin kone, gudinnen Lakshmi. I Sør-India har Vishnu to koner; Lakshmi og Bhudevi som han fremstilles sammen med i statuene. Vishnu har ofte fire armer. I disse armene holder han en konkylie, en diskos, lotus og en stav. Konkylien symboliserer skapelsens opprinnelige lyd, Om. Diskosen symboliserer hans makt og hans evne til å beskytte sine tilbedere. Lotusen symboliserer hans transendente, guddommelige og frelsende natur. Staven symboliserer hans styrke.

Vishnu fremstilles oftest som en personlig gud. I templer fremstilles han i statuer som tilbes gjennom omfattende ritualer som skal sikre at han beskytter byen eller landsbyen.

Vishnu forbindes også med planter og steiner. En av de viktigste hellige plantene i hinduismen, tulsi-planten (Ocimum tenuiflorum) er nært knyttet til Vishnu, og svært mange vishnuitter har et eksemplar av planten i sitt hjem i form av en enslig plante i en potte eller plantet utenfor huset. Planten er en slektning av basilikumplanten. Blader plukkes av planten for daglig tilbedelse av Vishnu. Bønnekjeder lages også av tulsi-planten og mange vishnutilbedere bruker dem når de resiterer Vishnus tusen navn. Tulsi-planten tenkes som kvinnelig, og i et årlig ritual på den ellevte dagen av måneden kartik (oktober/november) giftes planten til Vishnu. Dette ekteskapsritualet markerer starten på sesongen for ekteskapsinngåelser blant hinduer.

Shaligram-steiner (fossiler fra ammonitter) som finnes i Gandaki-elven nær landsbyen Shaligrami i Nepal, tilbes over hele verden som en manifestasjon av Vishnu. I likhet med tulsi-planten tilbes shaligram-steiner spesielt i hjemmet, som steinen tenkes å beskytte. Vishnu er ikke til stede i statuene han tilbes i før et ritual har blitt utført som leder til at han stiger ned i statuen. Men i shaligram-steiner er han naturlig til stede, og ikke noe ritual trengs utføres for at steinen skal bli Vishnu. Det regnes som svært lykkebringende å ha en shaligram-stein, spesielt blant hinduer i Sør-India, og hjemmet som helhet kan bli et helligsted hvis det inneholder en slik form for Vishnu. Shaligram-steinen tilbes hver morgen som en del av det daglige puja-ritualet.

Vishnu tilbes også i flere buddhistiske land som Sri Lanka og Thailand som en beskyttergud og spesielt som beskytter av buddhismen.