Orfeus blant krigere som lytter til hans sang hjemme i Thrakia. Gresk vasemaleri på en krater fra Gela. Aquarium, Berlin.
Orfeus var en musiker og seer i gresk mytologi, mest kjent for sin evne til å besnære med sin sang og lyrespill, for sin reise til underverdenen og sin rolle i orfismen.
orfevs
Orfevs
Den eldste bevarte referansen til Orfeus er et relieff fra omtrent 575 fvt fra Delfi, der han fremstilles, navngitt, med lyre som en av mannskapet på båten Argo som opprinnelig seilte til verdens ende. Også flere senere kilder viser til ham som en av argonautene.
Ifølge Pindar på 400-tallet fvt og de fleste senere kilder, er Orfeus sønn av den thrakiske kong Oiagros og den guddommelige musen Kalliope. I noen kilder blir andre nevnt som moren hans.
Orfeus var særlig kjent for musikken sin. Han lærte å spille på lyre av guden Apollon, og var nært knyttet til ham. Fremstillingen av Orfeus med dyr av alle slag som lytter til ham spille og synge er et utbredt motiv i antikk gresk og romersk kunst, spesielt i mosaikk. Ifølge Apollonios av Rhodos og andre, følger selv vann og stein Orfeus på grunn av hans sang. Også trær følger ham ifølge forskjellige kilder.
Orfeus er i dag mest kjent fra myten om hvordan han ved hjelp av sin sang steg ned til dødsriket Hades og nesten lykkes med å bringe tilbake den døde sjelen til sin kone Evrydike.
Ifølge Aiskhylos ble Orfeus til slutt revet i filler av en gruppe bakkantinner som straff for at han ikke æret guden Dionysos. Ifølge Ovid drepte bakkantinnene ham fordi han avviste dem og kvinners kjærlighet generelt og i stedet holdt seg til menn etter Eurydikes endelige bortgang.
Etter hans død samlet musene kroppsdelene og begravet dem. Orfeus’ lyre ble til stjernebildet Lyren. Orfeus’ avrevne hode ble skylt ut i havet mens det fortsatte å synge. Det ble til slutt funnet av hans mor Kalliope og begravd på øya Lesvos, der hodet ble utgangspunktet for et populært orakel.
Som uovertruffen sanger og dikter med førstehånds kjennskap til dødsriket, ble Orfeus tidlig sett som en vis skikkelse med dyp kunnskap. Dette ble i alle fall fra 400-tallet fvt av utgangspunktet for ulike orfiske trosforestillinger spesielt knyttet til initiasjon og forestillinger om sjelens skjebne etter døden. Orfismen vedvarte generelt som mer parallelle trosforestillinger til tradisjonell gresk religion, helt til kristendommens undertrykking av all annen tro.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.