Eddy Merckx

Merckx vokste opp i bydelen Sint-Pieters-Woluwe i hovedstaden Brussel og drev som ung med blant annet med basketball, fotball og tennis, i tillegg til sykling.

I 1961 begynte han å sykle amatørritt, og i 1964 vant han VM for amatører. Året etter ble han profesjonell, 20 år gammel.

Allerede i sin andre sesong som profesjonell, i 1966, vant han sin første av alt sju seiere i monumentet Milano–Sanremo. Året etter gjentok han suksessen.

I 1968 vant sin første Grand Tour da han gikk til topps i Giro d'Italia. Dette var en periode da Merckx vant prestisjetunge sykkelritt i en takt ingen tidligere hadde sett.

I 1969 var Merckx overlegen da han vant Tour de France sammenlagt for første gang. Han syklet over mål i Paris med en seiersmargin på 17 minutter og sikret seg både den gule ledertrøyen, den grønne poengtrøyen og den prikkete klatretrøyen. Den umettelige «sulten» på stadig flere seiere under dette rittet ga Merckx kallenavnet «Kannibalen».

Da han var på toppen av karrieren i årene 1970–1973, vant han hvert år mer enn 50 profesjonelle ritt. Ingen rytter har siden kunnet måle seg med en slik seiersfrekvens. Merckx' triumfer kom attpåtil i alle typer – flate ritt uten stigninger, småkuperte klassikerritt og bratte fjelletapper i Grand Tours. Ingen syklist hadde tidligere kunnet vise til en lignende allsidighet.

I 1974 ble Merckx den første som vant både etapperittene Tour de France og Giro d'Italia samt VM i samme år (Triple Crown of Cycling). Dette var samtidig Merckx' femte sammenlagtseier i hvert av disse etapperittene.

Merckx vant i alt 34 etapper i Frankrike rundt, som var rekord inntil Mark Cavendish tok sin 35. etappeseier i 2024.

Merckx' karriere var imidlertid ikke uten nedturer. I 1969 ble han kastet ut av Giro d'Italia etter å ha testet positivt på fencamfamin, et stoff med lignende virkning som amfetamin. Stoffet var ikke på dopinglisten, men Merckx ble likevel utestengt fra sykkelsporten i én måned. Han fikk imidlertid opphevet utestengingen i tide til å delta i Tour de France for første gang og vinne i suveren stil.

Samme høst veltet Merckx stygt under banesykling på velodromen i Blois i Frankrike. Han har senere fortalt at velten førte til at han resten av karrieren aldri syklet uten smerter.

Karrieren fikk et avgjørende tilbakeslag under Tour de France i 1977 da han endte nede på sjetteplass. Året etter avsluttet han karrieren.

Merckx var nærmest like overlegen i de gjeveste éndagsklassikerne (monumentene), som han var i treukersrittene. Til sammen vant han disse fem prestisjetunge rittene 19 ganger. Sju av seierne var i Milano–Sanremo, fem kom i Liège–Bastogne–Liège.

25. oktober 1972 satte han verdensrekord i lengst distanse på én times sykling, den såkalte timesrekorden. Rekorden på 49,431 kilometer ble satt 25. oktober 1972 på den olympiske velodromen i Mexico by og ble stående til 1984.

Han vant også 17 såkalte seksdagersritt på bane.

Etter endt karriere etablerte han sykkelprodusenten Eddy Merckx Cyclesog har blant annet vært landslagssjef for Belgias sykkellandslag og kommentator på TV.

Til tross for Merckx' totale dominans økte interessen for sykkelsporten i perioden han var aktiv. Suksessen hans kom i en tid da TV-dekningen av sykkelsporten ble mer utbredt, og publikum ble trukket til fjernsynet når de store rittene ble sendt.

Årsaken til dominansen var, ved siden av talentet, en enorm vilje og treningsdisiplin. Han kunne gjennomføre treningsturer på åtte til ni timer mange dager i uken. Målinger viste at han kunne trå en belastning på 500 watt i én time. Med det ville han vært i ypperste klasse også på 2020-tallet.

• sykkelsport
• sykkelritt
• landeveissykling
• banesykling
• vinnere av Tour de France
• monument
• Grand Tour