Anubis

Egyptisk religion strakk seg over svært lang tid, fra rundt 2900 fvt. til år 550 evt. På denne tiden oppstod mange variasjoner av gudene, inkludert Anubis. Opp gjennom tidene spilte Anubis ulike roller innenfor død og begravelse, og han fikk flere funksjoner og mange tilnavn (epiteter).

To viktige tilnavn var Khentyimentu (egyptisk for «den fremste av de vestlige», det vil si de døde) og Neb ta djeser (egyptisk for «herre av det hellige land»). Begge disse epitetene framhever Anubis som de dødes leder, og som vokter og herre over nekropolis og grenselandet mellom de dødes og de levendes verden.

Funksjonen som de dødes vokter fremkommer også i tilnavnet Tepy djuef (egyptisk for «han som er på fjellet sitt»). Nekropolene i Det gamle Egypt var ofte lagt i klippene vest for Nilen, og i dette tilnavnet framstilles Anubis som en som vokter over gravene fra klippetoppene.

Som de dødes leder opptrer Anubis i dødeboken. Det er en samling tekster som skulle beskytte og hjelpe den døde på ferden gjennom underverdenen. I scenen hvor den dødes hjerte veies for å se om han/hun hadde levd et rettskaffent liv, leder Anubis den døde fram til veiingen og passer på vekten.

Et annet av Anubis' epiteter er Imyut (egyptisk for «han som er på balsameringsstedet»). Som guden for balsamering var Anubis med på å vekke Osiris til live i Osirismyten.

Anubis Imyut er ofte avbildet i gravkunsten, der han gjerne står ved den dødes båre og legger siste hånd på mumien.

Anubis framstilles som et hundedyr, antageligvis en sjakal, eller en mann med sjakalhode. Som de dødes vokter er han ofte avbildet som en sjakal som ligger på taket av et gravtempel eller et kapell. Som gud for balsamering framstilles han som en mann med sjakalhode, av og til med hale. Bare svært sjelden er Anubis framstilt fullstendig i menneskeform med menneskehode.

Fargen på sjakalen er svart. For egypterne var svart en farge som ble knyttet til fruktbarhet og gjenfødelse, siden den minnet om fargen på den mørke, dyrkede jorden. Svart var derfor en passende farge på en guddom for død og begravelse.

Det er usikkert hvorfor egypterne assosierte nettopp sjakalen med en guddom for død og begravelse. En forklaring kan være at sjakaler ofte ble observert i klippene og ørkenområdene der egypterne begravde de døde, omstreifende på jakt etter likdeler som åtsler.

Anubis' viktigste kultsted lå i det 17. distriktet (nomen) i det Øvre Egypt, i byen grekerne kalte Kynopolis («Hundebyen»). Den nøyaktige passeringen til denne byen er ikke kjent, men den lå trolig nær den moderne landsbyen el-Qeis.

Det fantes også andre kultsteder til Anubis i Egypt. I templet til Hatshepsut i Deir el-Bahri er det et eget kapell til Anubis. I sendynastisk- og gresk-romersk tid (cirka 664 fvt. til 395 evt.), ble det også anlagt et tempel til Anubis nær Sakkara, som ble kalt «Anubeion» på gresk.

Det er bevart enkelte masker utformet som sjakalhodet til Anubis. Slike masker kan ha blitt benyttet av prestene som deltok i mumifiseringen eller i begravelsen av den døde.

Anubis er en gresk forvanskning av det egyptiske navnet på guden, Inpu (eller Anpu). Det er uklart hva navnet betyr, men en mulighet er at det er knyttet til det egyptiske verbet inep, som betyr «å råtne». Dette kan i så fall referere til rollen som Anubis spilte i død og begravelse.

Anubis gis ulikt opphav i ulike kilder. I flere kilder omtales han som sønn av gudinnen Nephtys, enten med Osiris, Seth eller Ra som far. Også gudinnen Bastet blir nevnt som mor til Anubis.

Anubis har en kone og kvinnelig motstykke i gudinnen Input. Sammen med Anubis ble hun tilbedt i Kynopolis.

• guder i Det gamle Egypt
• religion i Det gamle Egypt
• Det gamle Egypt
• Det gamle Egypts historie

• Wilkinson, Richard H. (2017). The Complete Gods and Goddesses of Ancient Egypt. Thames & Hudson, London.